Idrett Tilbake til oversikten  
Du er ikke pålogget.
Logg på  |  Registrer deg

 
Høvikjoggen
 
 90151619

 67535633
 hjemmeside

 e-post
 
 
Om Høvikjoggen:
kontaktperson: Egil Gulliksen

Når jeg tre kvelder i uken vinterstid ser 30 – 40 - 50 kvinner og menn strømme til parkeringsplassen ved Høvik Kirke og like mange godt voksne - d.v.s. pensjonister - møtes tirsdag og torsdag formiddag utenfor Fjordveien 51, for ganske enkelt å jogge eller gå en tur sammen, må jeg tenke på de tilfeldishetene som fikk dette i gang for 35 år siden.

Fra vi flyttet inn på Høvik da blokkene ble bygget først på 60-tallet hadde vi i regi av Høvik if. en kveld i uken trening i gymsalen på skolen. Litt kurvball til oppvarming var meget populært, faktisk så populært at noen gjerne kunne tenke seg kurvball hele tiden.

Vi var drøye 40 år yngre den gang og følgelig både raskere og sterkere. Dette førte til at sammenstøt og taklinger mot ribbevegg kunne bli i kraftigste laget. Henstillinger om forsiktighet ble overhørt, og etter at Aasmund Sveen fikk skulderen ut av ledd og jeg fikk knust et par briller forsøkte vi oppvarming utendørs med en løpetur. Dette var ikke alle like begeistret for, og sammen med stor pågang fra mange hold om å benytte gymsalen førte det til at denne innendørstreningen stoppet opp.

Tidlig på 70 tallet begynte vi å høre rykter om joggebølgen i USA. Arne og Knut Kvalheim og Lars Martin Kaupang som studerte ved University of Oregon kom hjem og fortalte om sin professor Bill Bowerman som sammen med det New Zealandske trenerikonet Arthur Lydiard hadde forfattet flere hefter om jogging med treningsprogram for både begynnere og viderekomne. Og mot slutten av 70 tallet skrev Jim Fix ”Den store boken om løping” . Men da var vi allerede i gang på Høvik.

Når jeg skriver tilfeldighet så skyldes det OL i München i 1972.
Den amerikanske friidrettstroppen valgte å døgnrytmetilpasse seg i Norge.
Sprintere, hoppere og kastere valgte Idrettshøyskolen på Sogn,som tilholdssted. Men i forbindelse med OL i Mexico fire år tidligere hadde man lært et og annet om høydetrening, og derfor ble mellom- og langdistanseløperne samlet på Norefjell.

Men Bowerman måtte også ha kontakt med disse, og derfor ble det til at jeg, som den gang var viseformann i Friidrettsforbundet og leder av treningsutvalget, skulle kjøre ham en tur til Norefjell.

Begeistret over den norske naturen, over Sollihøgda og Ringerike og Norefjell og norsk hjelpsomhet tilbød han generøst ”Alt jeg har skrevet om jogging og trening må dere benytte til hva dere vil uten tanke på royalty” og så kom det sendende syv små hefter med joggeprogram av forskjellig hardhetsgrad.

Kaspar Kvalheim, Arne og Knuts far, oversatte til norsk, men vi fant at verken markedet eller joggeinteressen var stor nok i Norge til en slik utgivelse så det ble komprimert til ett hefte som ga et 12 ukers program. Senere ble det komplettert med et program for ytterligere 12 uker.

Dette var helt i pakt med tiden. Norges Idrettsforbund hadde lansert begrepet trim med Rolf Kirkvaag som frontfigur og mosjon var sterkt fokusert. Hans B. Skaset ringte meg og sa at Friidrettsforbundet måtte skaffe seg et ”mosjonsalibi” Det resulterte i opprettelsen av et mosjonsutvalg med Kristen Damsgaard som leder, og noen prøvegrupper som skulle gi et erfaringsgrunnlag. Knut Larsen og Jan Erik Anker har vært medlemmer i mosjonsutvalget og bidratt med erfaringer fra Høvik og til lansering av K-Jogg på landsbasis. K-Jogg ble navnet fordi daværende Kredittkassen (nå Nordea) kom inn som en betydelig sponsor.

En av prøvegruppene var her på Høvik. Gjennom 12 uker på våren 1974 fant vi snart ut at nordmenn generelt hadde et vesentlig høyere grunn-nivå for utholdenhet enn amerikanerne. De laveste programmene kunne kuttes umiddelbart. Men på begynnernivå startet også vi med å jogge 100 meter og så gå 100 meter, gjentatt fire ganger på første treningskveld. Men målet etter 12 uker vinket i det fjerne. Å kunne jogge sammenhengene i fem kilometer.

Noen klarte det, noen ikke. Men noe er bedre enn intet, og hvor mange kilometer som er tilbakelagt av Høvikjoggere gjennom disse 35 årene er det ingen som kan regne seg frem til.

Men det begynte altså som en tilfeldighet, på en biltur til Norefjell med en for oss helt ukjent amerikaner som var i Norge for første gang.